Lær dåkkar å synge

Når man er lett forkjølet, er det deilig å besøke noen som er hardt rammet av svineinfluensa. Ikje fordi man blir så mykje friskere sjøl, men då virker man ikje så syk allikevel. Det var litt sånn å se på Brann på mandag... Kampen mot Bodø/Glimt var, om ikje akkurat en friskmelding av årets Brann-lag, så iallefall en grei påminnelse på at om det har hanglet litt i serieåpningen, så finnes det steder det står dårligere til enn hos oss (med mindre man ser på tabellen, men det skal man jo ikje). Jammen godt vi ikje bare e best på banen, men også best på TV.

Brann åpnet i sedvanlig stil med godt press framover, og nok en gang var det Huseklepp som herjet vilt på både høyre- og venstrekant som hengende spiss med varierende løpetid. Huseklepp ser ut til å bli årets definitive hit i Branntroppen, og det eneste som mangler e at han begynner å skåre. Det har gått bratt oppover med både han og Nielsen siden sist, og endelig fikk vi bevist at hvis man bare kriger nok, så ender ballen i nettet tilslutt. En grei påminnelse for de dagene der spillerne virker mer opptatt av om drakten egentlig virkelig e nødt å bli skitten, enn på å spille fotball. Heldigvis var det ikje sånn på mandag.

Dagens helt, David Nielsen, kriget inn både én og to - det første etter ukens dårligste keeperprestasjon av nordlendingenes ungarske siste"skanse". Snakker om at Opdals retur mot Tromsø var dårlig, men den her var av en annen verden.

På 1-0 kunne det fort blitt 1-1 og den vanlige rutinen mot tap på kunstgress, etter at Sigurdsson nesten banker ballen i mål med en nydelig smash. At dommeren (og spillerne også - det var jo ingen som reagerte) ikje fikk det med seg e intet annet enn helt utrolig, for ikje å snakke om reaksjonen til Sigurdsson når ballen han følger med øynene ned mot foten plutselig treffer han ytterst i armen halvannen meter unna. Eg visste at den mannen ikje kunne spille ball, men at dybdesynet hans stiller med så til di grader sjøbein, e det kanskje på tide at mannen får en innføring i simpel ballkontroll.

Likevel, ingen følte at det var særlig unaturlig at Sigurdsson lekte Måseide, Brann fikk kjapt en kontring, og bænket inn 2-0 etter at Nielsen nok en gang viste at den som kjemper sist, kjemper best. Vi hadde nok uansett skåret på den situasjonen siden det kom flere løpende bak han, klar til å sette ballen i kassen.

Vi vant fortjent 2-0, men maken til tafatte nordlendinger skal man leite lenge etter. Feilpasningene florerte over en lav sko, og bare dødelig ineffektivitet fremover, i begge ender og begge halvdeler av kampen gjorde at kampen endte med kun to skåringer der begge var våre. Det eneste di forsåvidt var god til, var å skade høyrebackene våre. Vi fikk byttet både én og to høyrebacker, uten at det forsåvidt gjorde spesielt mykje.

Og for bare å ha nevnt det - ka i all verden skjedde med å synge på stadion? Hvilken spettnisse var det som syntes at det å ha to lodne fjellgjess stående og bonge på hver sin tromme i nitti minutter va nåkken god idé? Kan folk snart bare driiite i å ha med tromme på fotballkamp? Vi spiller fotball, og ikje i korps!

Imorgen ska vi knekke kanaribein. Det skal skje.