Lys på, men ingen hjemme

Endelig var det på tide å innta hovedstaden for første gang i årets sesong. Kampen ble behørig ladet opp til på Saras, der både Bjørn Dahl (han med pengene, ikje backen) dukket opp og en og annen brødgjøk i rosa vest (nei ikje deg, Robin), gucci-belte og pappasko.
De sistnevnte gjøkene tok med seg tilbehøret og en gjeng andre kjøttgjøker og fikk juling av pøbler som hører hjemme i byen. Kem a di som fikk mest bank e fullstendig irrelevant, og de burde vært sperret inne på livstid hele gjengen, eventuelt sendt til straffarbeid et kaldt, kaldt sted.

Apropos "lys på, men ingen heme" - selv om vi kanonåpnet med skåring etter bare et par minutter klarer vi fortsatt ikje å omsette sjanser i mål - vi fikk jo ett - men vi skulle hatt så mange fler! Vi kom til sjanser i ett sett (ondsinnede rykter vil ha det til at VIF gjorde det óg) og spesielt Sævarsson burde puttet ett, to, kanskje tre med alle de sjansene han hadde.

Troy Perkins hos de for anledningen blåkledde vertene vartet opp med helt greit keeperspill og hindret både Huseklepp, Solli og Sævarsson å putte mer enn det første som kom. Huseklepp har tydeligvis funnet storformen og runder på både høyre- og venstreside, og avkledde, desperate Vålerengen-backer så ingen annen utvei enn å rive han ned gang på gang.

Det endte 1-1 i en kamp som fint kunne endt med både 3 og 4 til oss (og kanskje 2 eller 3 til VIF). Usedvanlig spennende kamp, og spesielt mot slutten virket det flere ganger som om Brann nok en gang skulle rakne - spesielt når de blåkledde begynte å rope på hands og straffe for noe som må være tidenes tydeligste forsøk på å skjule en arm bak en rygg! Men dengang ei, og nok et poeng ble med til Bergen. No har vi TRE!

Kem prøver eg å lure - vi ligger langt bak skjema.

Det skal skje.